Det alle vet, men ingen tror på

«Alle vet vi skal dø, men ingen tror på det.» Ordene kom fra en gammel professor helt på tampen av livet hans. Han snakket om hvor lett vi tar på livet – så lenge vi tror har nye dager i vente.
Altfor ofte (les: hver uke) treffer jeg mennesker som opplever at livet de lever ikke er slik de skulle ønske at det var. Mange av dem har et håp om at de en dag skal leve det livet de egentlig ville ha. De drømmer om bedre tider, bokstavelig talt. Slik går dagene, ukene, årene. Med store drømmer, og uten å nyte de små øyeblikkene. Mange av oss lever i påvente av nye sjanser og nye muligheter. I mellomtiden oppleves hverdagen som ytrestyrt. Plikter og tidsfrister tar oss, med liten grad av egen påvirkning på hvordan tiden skal brukes. For, vi vil jo så gjerne være gode for dem rundt oss. Vi vil levere bra på jobb, være en god forelder. En god sønn, søster eller venn. Vi stiller opp, for det tror vi er forventet av oss. Og kanskje er det det; kanskje er det forventet av oss. Og kanskje, til og med, har vi selv vært med på å skape den forventningen? Og så håper vi at neste helg, neste måned, neste ferie – da, da skal vi få mer tid til det som er viktig for oss. Da skal vi ha tid til den eller det som betyr mest, men som måtte vike i vår iver etter å være noe for alle andre. Vi gjør det i beste mening, og fordi vi ønsker virkelig å være gode for dem rundt oss. Jeg har selv vært en slik, i lang, lang tid. Men så innså jeg noe viktig – og her kommer dagens litt dårlige nyhet: Våg å være dårlig på noe For å være god i noe eller god for noen må vi våge å være dårlig på noe annet, og dårlige for noen andre. Om ikke, blir vi middelmådige på det meste. Vi stiller opp i beste mening, fordi vi liker å hjelpe, og vi liker at andre synes vårt bidrag teller. Men vi glemmer altså at vi må velge bort noe eller noen, om vi vil ha vesentlig mer tid, og om vi vil bruke tiden vår på dem eller det som har størst verdi. Det finnes mange gode prioriterings- og tidsstyringsteknikker. Men, skal vi få vesentlig mer tid, må vi slutte å gjøre noe av det vi gjør i dag. Vi må velge bort. Å velge bort er noe av det viktigste og vanskeligste vi gjør. For, å velge bort krever mot. Å eie tiden sin selv krever mot. Å endre vaner for å aktivt skape sin egen virkelighet krever mot.
Det er lett å lære seg noen teknikker, i teorien. Men livet skjer ikke i teorien. Livet skjer i praksis. Det er så fort gjort å lese artikler som denne, nikke gjenkjennende og tenke at «dette skal jeg få til». Men så ringer en venn som så gjerne vil se deg – når det eneste du har ønsket deg for helgen er en rolig kveld og masse hvile. Og så kommer kollegaen, med kort pust og bedende tone; kan du være så snill å få ferdig dette for meg i løpet av dagen? Ja, så kan vi vel det, da.
I tillegg til alle utenforliggende gjøremål venter selvsagt klesvasken, og vårsolen viser tydelige tegn på at vinduene må vaskes. Der var den igjen, den ordlyden. . Må vinduene virkelig vaskes, akkurat i dag? Kanskje må de det. Men bare kanskje, og bare dersom det gir oss en god følelse. Svært ofte kan vinduene og vasken vente til en annen dag, om det vi trenger nå er hvile, vårluft eller tid med våre nære og kjære. Når dagene bare blir borte  Husker du en ekstra travel uke, hvor helgen var hovedmålet? Så kom endelig den etterlengtede søndagen, og vips, så gikk den jammen igjen. Det er da, når vi rydder av middagsbordet mens mørket siger på, at vi innser at vi ikke fikk gjort det vi ville med den dyrebare fridagen vår. Magasinet vi kjøpte ligger urørt på sofaen, ryddeprosjektet vårt har vi ikke begynt på og tid for oss selv ble utopi, denne helgen også. Jeg har hatt mange slike søndager selv. De dagene som bare forsvinner, hvor vi slukes av plikter, og av alt vi bare burde. Slike dager, helger og uker har nok de fleste av oss. Jeg også. Men jeg har fått færre av dem etter at jeg innså det denne artikkelen startet med; at vi vet jo at vi skal dø en dag. Kanskje vi skal begynne å tro på det, om det bidrar til å gjøre livet vårt rikere? Den tanken virker i hvert fall for meg: Du vet du skal dø. Ergo lev.

Litt motivasjon for å hente frem motet – for å leve i takt med egne verdier: De ordene – Du vet du skal dø. Ergo lev.– har gitt meg et smalere og rikere liv. Mer mangfold, med mindre fleksibilitet, i positiv forstand. De ordene gagner ikke bare meg. De gagner mine nære og kjære, de gagner til og med kundene mine og jobben jeg gjør. Som nevnt krever det mot å styre tiden etter egne verdier. Det krever mot å være mest for våre nærmeste hjemme og på jobb, når så mange personer eller situasjoner vil ha en bit av oss. Nylig var jeg gjest hos Sara Lossius, som driver helse- og livsstilspodcasten Ingefær. På tampen av intervjuet tok jeg ganske spontant mot til meg, og fortalte om da min kjære Mamma helt brått fikk vite at hun skulle dø. Hun fikk bare noen få uker. Det ble uker med ventesorg og tårer, men aller mest ble det noen helt fantastiske uker. For, hun øste av sin klokskap, mamma`n min. Hun ga av sin omsorg og sitt mot  helt til det siste – uten at hun selv så det slik. Jeg har historier og kunnskap til mang en bok, om alt hun lærte meg og sine nærmeste i de ukene. Men akkurat nå? Nå skal jeg gi en av de aller første  opplevelsene fra den dyrebare tiden – den opplevelsen som jeg delte i Ingefær-intervjuet. Min kjære Mamma hadde akkurat fått vite at hun hadde få dager eller uker igjen å leve. Hun gikk fra offisielt frisk, til å få den brutale beskjeden. Og det var jeg som fikk gi henne den. Hun så mildt på meg da jeg kom inn i rommet. Med direkte blikk, stødig stemme, sa hun: «Hva er det du vet nå, som jeg ikke vet?» Så fikk vi et rom for oss selv, og så fortalte jeg. Og så ble det stille. Så stille som stillhet kan bli. Vi holdt hender, der ved vinduet. Utenfor stod det et stort tre. Det var et vakkert, gammelt tre. Fuglene kvitret lystig der, i den skjønne sommerdagen. Det gikk tid før hun sa noe. En liten evighet passerte – kanskje var det ett minutt, kanskje to. Så kom det stille, men med hennes helt stø stemme. Ordene jeg aldri glemmer: «Jaja. Jeg har ingen jeg skal si unnskyld til.» Hun hadde altså ingenting usnakket, mamma`n min. Hadde visst gjort opp underveis. Slik. Slik vil jeg også leve. Slik vil jeg også dø. Tenk å få til å leve slik, at vi lever godt med den vi er og hvem vi har vært på vår vei. Selvsagt vil det finnes mennesker som mener at vi bør gi flere unnskyld, at vi burde handlet og prioritert annerledes. Slik vil det være, gjennom et langt liv – og også gjennom en uke, en måned, et år for de fleste av oss. Det som er viktig, og det min kjære mamma sa, handler ikke om å bli likt av alle. Tvert imot. Det handler om å stå støtt i hvem vi er, hvem vi vil være noe for, hva vil bruke tiden vår på. Og så handler det om å våge å være tydelige med dem rundt oss.

Da trenger vi ikke å si unnskyld, når det er vår tur til å takke for oss. Da er det lett å finne mot for å stå opp for hvem vi er, og hvordan vi vil bruke tiden vår. Du vet du skal dø. Ergo lev. _ _ _ _ _ _ Det var visst umulig for meg å skrive bare én gang, om denne hendelsen med min kjære Mamma. Om du vil lese mer om hennes filosofi og hva jeg lærte fra denne ene hendelsen, kan du lese artikkelen Verdifulle dager i livets puslespill. Velkommen til mine andre kanaler, også. Besøk meg gjerne på Facebook, Twitter, bloggen eller Instagram. Ta gjerne kontakt for en prat, eller for sparring, kurs og foredrag. Du finner meg også her, og du kan lese flere tips i boken min, «Tid til alt».

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *